Rattsø-utvalgets forslag til framtidig organisasjonsmodell:

1. Statlig etat for trygd
2. Statlig etat for arbeid
3. Kommunal sosialtjeneste
4. To lokale førstelinjer;                    

-          kommunal sosial

-          statlig arbeid (+ trygd)

5. Trygdeetaten uten egen førstelinje
6. Ny arbeidssøkerstønad 

Drøfting av forslagene

Videreføring av to statlige etater for arbeid og trygd og en kommunal etat for sosial

Rattsø-utvalgets forslag er å opprettholde tre etater på to nivåer innebærer minimale endringer av dagens organisasjonsmodell.

Etter vår mening vil denne modellen ikke løse dagens problemer med kostnadsoverveltning mellom etater og nivåer, samt kasteballproblemet for brukerne. Utvalgets forslag til organisasjonsmodell er et dårlig utgangspunkt for å oppnå de uttrykte målene om;  økt samordning og samhandling mellom dagens etater og nivåer.

To lokale førstelinjer

Utvalgets forslag er to førstelinjer som fortrinnsvis bør samlokaliseres. Trygdeetatens førstelinje foreslåes lagt til Aetat. I dag har Trygdeetaten minst et kontor i hver kommune, mens Aetat har kontorer på regionnivåer, som betjener brukere i flere kommuner. Med Rattsø-utvalgets forslag vil en kunne få førstelinje for sosialetaten i hver kommune, mens Aetat og Trygdeetaten vil være tilstede med sin førstelinje i et fåtall kommuner. Trygdeetatens kontaktflate med befolkningen vil dermed bli dårligere enn i dag.

Sett fra et brukersynspunkt vil dette totalt gi et dårligere servicetilbud enn dagens tilbud. For mange, særlig i de grisgrendte strøk av landet, vil utvalgets forslag bety lange og tidkrevende reiser til førstelinjen for Aetat og Trygdeetaten.

Vår bestemte oppfatning av brukernes behov er å få en førstelinje lokalt i hver kommune, der brukeren kan få henvendt seg med sine spørsmål, og der en skal få svar og hjelp.

Ny arbeidssøkerstønad

Forslaget om å innføre en ny arbeidssøkerstønad har både  positive og negative sider. For de sosialhjelpsmottakerne som blir vurdert til å være reelle arbeidssøkere vil det å bli løftet opp fra en lav sosialhjelp til en stønad på 2G  eller kr 117.556/år, vil det være positivt.

For de som blir vurdert å være ikke reelle arbeidssøkere, blir det å fortsette på en lav sosialhjelp være negativt og stigmatiserende. De med de største problemene vil med dette bli fortalt at de ikke er interessante for arbeidslivet og dermed av mindre verdi. Denne rigide sorteringsordningen vil påføre denne sårbare gruppen ytterligere problemer, som videre vil slå ut i økte kostnader på ulike samfunnsområder som for eksempel helse, rus og kriminalitet.

Som alternativ til en arbeidssøkerstønad ”for de heldige utvalgte” ønsker Velferdsalliansen å innføre en ”Garantert MinsteYtelse – GMY, på kr 125.000/år for alle sosialhjelpsmottakere, samt for trygdemottakere med lave trygdeytelser. GMY er nærmere omtalt senere i vår høringsuttalelse.

Problemområder for brukerne

Sett i et brukerperspektiv mener vi de følgende tre problemområdene må vies stor oppmerksomhet:

-          Kasteballproblemet

-          Kostnadsoverskyving mellom etater og nivåer

-          Fattigdomsbekjempelse

Vi ønsker derfor å drøfte Rattsø-utvalgets forslag i forhold til disse

- Kasteballproblemet

Rattsø-utvalgets forslag om å opprettholde tre etater på to nivåer, vil kunne videreføre kasteballproblemet. Videre vil forslaget om to førstelinjer gjøre det samme.

Det mest effektive grepet mot kasteballproblemet er; en etat og en førstelinje. I Rattsø-utvalgets utredning har de store etatene Aetat og Trygdeetaten hatt stor innflytelse og har fått gjennomslag for disse etatene fortsatt skal bestå som egne enheter. Brukerorganisasjonenes ønske om en sammenslåing, og Stortingets vetak om å få utredet en sammenslåing har utvalget nedprioritert til fordel for Aetats og Trygdeetatens  klare ønske om å få fortsette som selvstendige enheter.

Utvalgets forslag om to førstelinjer vil videreføre kasteballproblemet. Utvalget har her tydeligvis vektlagt de to store etatenes synspunkter tyngre enn kravet fra brukerorganisasjonene om en førstelinje.

 -Kostnadsoverskyving

Rattsø-utvalgets forslag om å opprettholde tre etater på to nivåer, vil kunne videreføre problemet med kostnadsoverskyving mellom etater og nivåer.

Den sikreste måten å hindre dette på er å samle de tre etatene i en enhet og på ett nivå. En statlig enhetsmodell vil etter vårt syn være den beste og mest effektive i forhold til å få samordne og gjennomføre strategier og planer, samt å få til en god samhandling mellom brukeren og det offentlige hjelpeapparatet.

-Fattigdomsbekjempelse

Velferdsalliansen mener fattigdomsbekjempelses perspektivet burde vært med i oppdraget til Rattsø-utvalget. Vi tillater oss derfor å se dette i forhold til en framtidig organisasjonsmodell.

De tre berørte etatene er de viktigste og mest berørte i bekjempelsen av fattigdom. Måten disse etatene blir organisert på vil ha stor betydning også for fattigdomsbekjempelse.

Velferdsalliansen mener at en statlig enetatsmodell også her vil være den beste løsningen. Felles for de fleste fattig er at de har sammensatte problemer og at det er behov for samardnede planer og tiltak for å hjelpe disse ut av fattigdommen. Nærhet mellom de ulike fagmiljøene og en organisasjon er det beste utgangspunktet for samhandling og brukerrettede tiltak.

Velferdsalliansen mener det mest treffsikre og effektive tiltaket mot fattigdom i Norge er en Garantert Minste-Ytelse – GMY, på kr 125.000/år. Ordningen er nærmere beskrevet senere i høringen. Denne ordningen vil løfte opp økonomisk de personene som lever av ulike trygder eller sosiale ytelser. I motsetning til dagens tiltak for fattigdomsbekjempelse der det settes inn tiltak mot et fåtall utsatte grupper, vil en GMY løfte alle som lever av en lav trygd eller sosial ytelse.

Samlet vurdering av Rattsø-utvalgets forslag

Sett fra brukernes ståsted er Rattsø-utvalgets forslag svært fokusert på dagens organisasjons og tiltaksmodell  på bekostning av brukernes behov og bruernes beste. Vår påstand er at brukerperspektivet har blitt nedprioritert på grunn av at utvalget ikke har hatt representant fra noen brukerorganisasjon. Utvalgets anbefaling innebærer etter vårt syn ingen visjonær nytenking, men en sementering og videreføring av dagens velferdsorganisering.

Velferdsalliansens forslag til organisering m/begrunnelse

Velferdsalliansen foreslår følgende organisering og tiltak i den nye Velferdsetaten:

En ny Velferdsetat,

en statlig enetatsmodell der økonomisk sosialhjelp og  bolig av sosialtjenestens oppgaver inngår. Velferdsetaten skal ha nasjonale rammer og statlig finansiering.

Den lokale førstelinjen bør samlokaliseres med kommunens øvrige sosial- og helseenheter, for å sikre nærhet og samhandlingsmuligheter med aktuelle kommunale tjenester.

En førstelinje,

der det skal være minst et ”Velferdskontor” med en førstelinje i hver kommune.

Dette kontoret/førstelinjen skal være geografisk, fysisk og kommunikasjonsmessig lett tilgjengelig. Her skal brukerne kunne henvende seg med spørsmål innenfor alle tre etatsområdene og her skal brukerne få en helhetlig avklaring. Alle brukergrupper skal sikres god service.

Nærmere utforming og beslutning om tjenester og ytelser gjøres lokalt. Nærhet mellom beslutter og bruker er viktig for å tilpasse tilbudene til brukerens behov. De ansatte må kunne vise handlekraft og ha tilstrekkelig myndighet.

Den som møter brukerne må ha god sosialfaglig kompetanse i å møte mennesker i krise og mennesker med omfattende problemer  og som samtidig har oversikt over tjenestene. De som selv greier det, må kunne hente ut nødvendig informasjon om tjenestene selv.

Garantert Minste-Ytelse – GMY

For alle som faller inn under den nye Velferdsetaten innføres det en garantert minsteytelse på kr 125.000/år.

Alle som kommer inn under denne ordningen skal få sin individuelle plan, som skal være forpliktende for både mottakeren og Velferdsetaten.

Motytelsen for å motta GMY er for mottakeren å oppfylle sin del av avtalen i den individuelle planen.

Gjensidig forpliktende handlingsplan

Brukere av Velferdsetaten skal ha lovfestet rett til å få sin egen handlingsplan som skal være forpliktende både for brukeren og hele den nye Velferdsetaten.

Enkelte brukere har behov for råd, veiledning og oppfølging i tillegg til økonomiske ytelser. Det kan være familiearbeid, arbeidstrening, oppfølging i bolig mv.

For denne gruppen er det viktig at sosialt arbeid opprettholdes slik det er beskrevet i sosialtjenesteloven, uavhengig av om man får en felles lov eller ikke, og uavhengig av hvilken del av tjenesten en henvender seg til.

Slike tjenester må det holdes fast ved og gis plass til i en ny framtidig organisering og eventuelt nytt regelverk.

Tjenestene må være slik at de inkluderer, ansvarliggjør og motiverer brukeren til å ta i bruk egne evner og krefter for å virkeliggjøre egne muligheter.

Alle brukere må ha tilgang til sin faste sosialfaglige kontaktperson 

Innføring av; - et garantert minste ytelse for økonomiske levekår

GMY – kr 125.000/år

Et treffsikkert tiltak mot fattigdom i Norge

Det innføres et garantert minstenivå på kr 125.000/år, eller kr 10.500/mnd.- kalt GMY 

for mottakere av statlige eller kommunale trygder og økonomisk sosialhjelp

Garantert minste-ytelse på kr 125.000

Beløpet er kommet fram ved å summere utgifter for livsopphold og boutgifter. Som grunnlag er det brukt SIFOs forskningsbaserte livsoppholdsbudsjett, som er basert på et nøkternt livsopphold, og som for en enkeltperson utgjør kr 6.500/mnd. Det er videre lagt til kr 4.000/mnd., som er en stipulert kostnad for boutgifter for en enkelt person. Det siste er en gjennomsnitt for landet unntatt de største byene som har en høyere bokostnad.  GMY for disse byene vil bli tilsvarende høyere merkostnadene ved å bo der. Samlet inntekt opp til kr 125.000 skal være skattefri og skal være pensjonsgivende

Målgrupper

Målgrupper for denne ordningen skal være personer som mottar ulike lave statlige trygder og personer som mottar økonomisk sosialhjelp eller andre kommunale sosiale ytelser

Individuell plan

Alle mottakere av GMY skal få utarbeidet sin egen individuelle plan. Mottakeren skal delta i utarbeidelsen av planen. Planen skal inneholde en tiltaksdel som beskriver hvilke tiltak og handlinger som skal settes i verk for at mottaker skal få løst sine problemer og komme seg videre i livet. Denne planen skal være forpliktende for både mottaker og Velferdsetaten

Mottakers motytelse

Mottakers motytelse for å kunne motta GMY på kr 125.000/år er å oppfylle avtalen med Velferdsetaten og utføre sin del av planen.

Varighet

Avtalen har en varighet på opp til 2 år, men kan forlenges dersom det er nødvendig for å kunne nå målene i den individuelle planen

Hovedmål med tiltaket

Hovedmålet med tiltaket er å kunne løfte de aller fattigste i Norge opp på et garantert minstenivå som tilsvarer en nøktern levemåte. Målgruppen for tiltaket er derfor personer som enten mottar en lav offentlig trygd eller sosial ytelse.

Evaluering

Den individuelle planen evalueres hvert halvår eller oftere ved behov. Mottakeren av GMY skal delta fullt ut i evalueringen sammen med Velferdsetaten.

Brukermedvirkning

Velferdsalliansen ønsker å innføre brukermedvirkning på følgende nivåer for våre brukergrupper:

1. individuell plan

2. brukerforum på tjenestested

3. brukerforum i kommunen

4. brukerforum i fylket

5. brukerforum nasjonalt

6. forhandlingsrett på nasjonalt plan

7. plass i aktuelle styrer, råd og utvalg, høringsinstans

8.  deltakelse i internasjonale organer

Brukermedvirkning

1. Rett til individuell plan

I likhet med helseetaten må det også lovfestes rett til individuell plan for brukerne i aetat, trygdeetaten og i sosialtjenesten.

2. Innføre brukerfora på alle nivå

Trygdeetaten og Aetat har brukerfora på nasjonalt og regionale nivå. Det må innføres felles brukerfora for Trygdeetaten, Aetat og sosialtjenesten på kommunalt nivå

3. Brukermedvirkning i utformingen av trinn 2 i SATS-meldingen

Alle berørte brukerorganisasjoner må inviteres til å bidra med sine brukererfaringer og brukerkunnskaper i fase 2 i SATS-meldingen i samordning og forenkling av stønadsordningene, tiltak og tjenesteutformingen.

Også aktuelle arbeidstakerorganisasjoner bør inviteres til å bidra med sin kompetanse.

Fase 2

SAMORDNING OG FORENKLING AV STØNADSORDNINGER, TILTAK OG TJENESTER

Velferdsalliansen ønsker å bidra i denne prosessen med våre mangeårige opparbeidede brukererfaringer og brukerkunnskaper. På dette tidspunkt vil vi følgende føringer for det videre arbeidet med samordning og forenkling av stønadsordninger, tiltak og tjenester.

Ut fra intensjoner i SATS-meldingen om økt brukerretting og økt samhandling med brukernes organisasjoner forventer Velferdsalliansen å bli invitert til å delta i denne prosessen.

Velferdsalliansens oppfatning av dagens sosialpolitikk

Dagens utøvende sosialpolitikk ovenfor de økonomisk, sosialt og rettslig vanskeligstilte er i store trekk stigmatiserende og nedbrytende og preges av mistenkeliggjøring, skyld, straff og skam. Dagens sosiale støtteordninger synes å være bygget på at det skal være økonomisk og sosialt ubehagelig å være utenfor arbeidslivet.  Denne brukergruppen er svært sammensatt og består av mennesker som er i ulike livskriser eller som befinner seg i vanskelige livssituasjoner. Mistenkeliggjøring, umyndiggjøring og fattiggjøring er ikke den rette medisin for å hjelpe disse menneskene ut av sine kriser og til en bedre livssituasjon. Det å spare offentlige utgifter i forhold til de aller svakeste og fattigste gruppene fører til at denne menneskekapitalen blir stadig mer brutt ned. I stedet for å gi disse gruppene akseptable levekår med muligheter til å bli selvhjulpne og deltakere i samfunnets verdiskaping skaper denne ”offentlige utgiftsreduksjonen på de fattigste” ulykkelige menneskeskjebner og økte offentlige utgifter på andre områder som helse, rus og kriminalitet.

Brukerorganisasjonene ønsker en ny menneskeorientert sosialpolitikk som er oppbyggende.

Det må på plass en ny grunnholdning i sosialpolitikken basert på et positivt menneskesyn og der det tas i bruk positive virkemidler som inkluderer, motiverer og ansvarliggjør brukeren til å ta i bruk egne evner og krefter for virkeliggjøring av egne muligheter.

Forenkling og samordning trygder og sosiale ytelser

Dagens offentlige velferdstilbud med mange ulike typer trygder og sosiale ytelser er for de fleste brukerne ukjente og til dels vanskelig å få oversikt over. Vi er enig i det som foreslåes i meldingen at det skal foretas en forenkling og samordning av de ulike tilbudene. I denne prosessen mener vi at brukerens behov skal gå foran samfunnsflertallets ulike behov som for eksempel stadig nye reduksjoner i trygder og sosiale ytelser for å spare inn i de offentlige budsjetter. For samfunnet blir dette kortsiktig sparing som på sikt fører til økte kostnader på flere samfunnsområder.

En statlig garantert minsteytelse basert på SIFO`s forskningsbaserte livsoppholdssats

Vi foreslår at det innføres en garantert minsteytelse som er tilstrekkelig for å dekke levekostnader på et nøkternt nivå.  Den må baseres på SIFO `s forskningsbaserte livsoppholdssats, som indeksjusteres hvert år. Botilskuddet må reflektere det reelle kostnadsnivået på bostedet.

SIFO må også sikres økonomiske midler slik at de kan foreta en gjennomgang av sine forskningsbaserte livsoppholdssatser fortløpende.

Dette er nødvendig for å avskaffe dagens situasjon der mange som lever på minstepensjon, ca. kr 97.000/år, og andre lave trygder må be om sosialhjelp for å klare seg. I år 2000 mottok ca. 127.000 sosialhjelp og ca. 45.000 personer av disse hadde trygd som hovedinntekt.

Avskaff barnefattigdommen og sikre alle barns levekår

Barnetilleggene i alle offentlige trygder og sosiale ytelser må oppjusteres til å dekke de reelle kostnadene.

Økonomiske trygder og ytelser som er knyttet til barns oppvekst og velferd skal juridisk tilhøre barnet og skal ikke knyttes til foreldrenes økonomi. I stedet for dagens ordning med å ”avkorte” sosiale ytelser i forhold til barnetrygd, kontantstøtte og nedkomststønad, må disse ytelsene gå uavkortet til familier som er på gjeldsordning eller sosialhjelp.

Dagens omsorgslønn varierer mye mellom kommunene. Ordningen er vanskelig å få innvilget, og lønnen er lav. Det er nødvendig med en fullstendig gjennomgang av omsorgslønnsordningen.

Tilbud om arbeid og utdanning

Offentlige tilbud om arbeid eller utdanning ut fra målene i brukerens individuelle plan

Personer på sosialhjelp, attføring, rehabilitering, dagpenger ved arbeidsledighet eller på overgangsstønad må snarest mulig, og senest etter 3 måneder få tilbud om arbeid eller videreutdanning. Offentlig sektor, Norges største arbeidsplass, må tas i bruk til disse tiltakene.

Økt mulighet for videre utdanning og kompetanseheving

Det er viktigere å fjerne barrierer for å komme inn i arbeidsmarkedet enn å bruke fattiggjøring for å få arbeidssøkerne i arbeid. Dagpenger og sosiale ordninger må være tilstrekkelig slik at ytelsene legger et grunnlag  for å komme i arbeid. Dagpenger og sosiale ordninger er bare delløsninger.  Utvidet rett for arbeidssøkerne til å få tilført riktig kompetanse gjennom deltakelse i utdannelsessystemet eller kompetansebyggende tiltak ut fra deres ferdigheter og jobbønsker er en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken.

Kampen mot arbeidsledighet handler ikke bare om bedre utnyttelse av ressursene dvs. arbeidsmarkedsreserven, men målet bør være rett person på rett plass sett fra arbeidssøkerens eget ståsted, forutsetninger og kompetanse.

En arbeidsmarkedspolitikk basert på straff og tvang er en kortsiktig taktisk tankegang fra politikernes side, som medfører at uutnyttede ressurser i befolkningen blir liggende brakk til fordel for samfunnets kortsiktige behov.
Det er behov for en mer langsiktig strategisk tankegang i arbeidsmarkedspolitikken

Kombinasjon trygd og arbeid

Det må innføres rett til å motta uføretrygd ned til 20 % uføregrad. Det vil åpne muligheter for at flere med lav uføregrad kan få plass i arbeidslivet og det vil lette arbeids- og livssituasjonen for denne gruppen

Det bør være lettere for grupper å kombinere trygd og arbeid. Mange uførepensjonister og attføringsmottakere ønsker å kombinere arbeid og trygd i større grad enn i dag både av velferdpolitiske grunner og årsaker knyttet opp til utprøving av egen arbeidsevne. Vi mener at det bør innføres lavere uføregrad enn i dag, fra dagens 50 % til 20 %. Det har blitt foreslått fra flere hold de siste årene at det er ønskelig med en slik endring for de med ytelser etter Kap 12 i Folketrygdloven.

Det er fra i år innført en mulighet for mottakere av uførestrygd til å ta med seg trygden som lønnstilskudd i et nytt arbeidsforhold. Denne muligheten må også gis til personer på attføring, dagpenger og sosialhjelp, slik at veien tilbake til arbeidslivet gjøres enklere ved at arbeidsgiver gis et økonomisk incitament.

Bedre rettssikkerhet

Velferdsalliansen foreslår følgende tiltak:

Dagens ordning med at saksbehandlere i sosialetat og aetat med øyeblikkelig virkning kan stenge av offentlige økonomiske ytelser må opphøre. En slik avgjørelse må kunne ankes og avstenging må ikke kunne skje før maks en måned etter avsluttet ankebehandling.

Dagens ordning med Fri rettshjelp fungerer ikke tilfredsstillende for de marginaliserte gruppene, inntektsgrensen må økes og anvendelsesmulighetene utvides og egenandelene må fjernes

Iflg. professor Kristian Andenæs har Norge i dag den dårligste sosialhjelpsordningen i Norden både rettighetsmessig og rettssikkerhetsmessig. Det må derfor settes i verk en total gjennomgang av de marginaliserte gruppenes rettigheter og rettssikkerhet og en oppgradering av disse.

Klageinstans