24/12/2003

"Med en årlig bevilgning tilsvarende barnehageforliket, ville en kunne utryddet det meste av fattigdommen i Norge."

Skrevet av Leiv Mørkved, styreleder i Velferdsalliansen, kronikken sto på trykk i Dagbladet 22. desember 2003.

Utjamningsmeldinga som ble utarbeidet av Bondevik I regjeringen og lagt fram av Stoltenberg regjeringen i år 2000, har som hovedmål å bekjempe fattigdommen i Norge samt å redusere forskjellene. Det var en tverrpolitisk enighet om disse målene da meldingen ble lagt fram i Stortinget i juni 2000.

Summen av Regjerings- og Stortingsvedtak som er gjort siden juni 2000,  har gitt reduserte rettigheter, offentlige trygder og sosiale ytelser til fattige grupper. Dette har resultert i flere fattige og økte forskjeller. Det motsatte av det et samlet politisk miljø sa og lovet i juni 2000, har skjedd. Solidaritetserklæringen fra politikerne var en bløff.

Den klare solidaritetserklæringen fra et samlet politisk miljø i juni år 2000 ga vanskeligstilte grupper i Norge håp og en positiv framtidstro. De klare politiske signalene kunne ikke oppfattes annerledes  enn at de fattige nå var først i køen for å få en velstandsøkning. Denne troen på en positiv framtid ble ytterligere styrket da Samarbeidsregjeringen la fram sin ”Tiltaksplan mot fattigdom” i 2002. Der er Regjeringens visjon;  ”ingen skal leve i fattigdom i Norge”. Hva er så gjort for å nå disse målene ? ”Tiltaksplanen mot fattigdom” er satt i verk. Statsminister Bondevik har uttalt at denne tiltaksplanen iberegnet budsjettforslaget for 2004, beløper seg til nærmere en milliard kroner.  Når en ser nærmere på postene i fattigdomsplanen finner en at store beløp er øremerket psykiatri,  rusomsorg og rusbekjempelse. Til sammen er 179 millioner til rusfeltet tatt med, og i tillegg kommer flere titalls millioner til psykiatriformål. Rus og psykiske lidelser forekommer i alle samfunnslag og følgelig er andelen av dette i de fattige gruppene en liten del av totalen. Det å føre opp slike store summer innen rus og psykiatri i fattigdomsplanen blir derfor en dobbel bokføring fra Regjeringens side.

Siden juni 2000 er det foretatt drastiske nedskjæringer i rettigheter og i økonomiske trygder og ytelser for flere vanskeligstilte grupper. I sum utgjør disse kuttene mellom 4 og 5 milliarder.  De største nedskjæringene for de fattigste er: - kutt i overgangsstønaden for aleneforeldre fra 10 til 3 år, - kutt i økonomiske ytelser for personer på attføring og rehabilitering - 30 %, - ”ny uføretrygd” med kutt på 10 %, - flere kutt i dagpengeordningen - fra 3 til 2 år m.m. - ca. kr 20.000 mindre/år, - nye kutt for aleneforeldre og deres barn, - flere kutt i overføringer til uføre, - økte egenandeler - eller økt skatt på sykdom og underregulering av ulike trygder samt barnetrygden. Det som har skjedd i disse tre og et halvt årene er at det er tatt over 4 milliarder fra de nest fattigste. Av dette er det gitt ca. 1 mrd. til de aller fattigste gjennom fattigdomsplanen, og de resterende ca. 3,5 mrd. har gått til å finansiere goder for den øvrige befolkning. I en periode da majoriteten av befolkningen i vårt rike land har opplevd historiens største velstandsøkning, har de nederst på velstandsstigen fått mindre og leve av.

Etter de mange nederlagene har Fattig-Norge i det siste satt sitt håp til den politiske opposisjonen ved Ap, SV og SP, ut fra deres programformuleringer og verbale utsagn om å være de fattiges forkjempere. Men da disse partiene og Frp gikk sammen om barnehageforliket sommeren 2003, var det klart at de fattige på nytt ble flyttet bakover i køen. Da valget nærmet seg og flere velgere skulle kapres, valgte disse partiene det populistiske grepet å gi store overføringer til småbarnsfamiliene framfor de fattige. Her velger de å strø flere milliarder jevnt utover slik at mange velstående småbarnsfamilier vil få økonomiske fordeler i størrelsesordenen kr 30.000 til kr 40.000 i året. De moralske forpliktelsene ovenfor de fattige måtte vike til fordel for det markedsorienterte ønsket om å tiltrekke seg flere velgere.  Med en årlig bevilgning tilsvarende barnehageforliket ville en kunne utryddet det meste av fattigdommen i Norge. 

Norge er verdens rikeste land, og ”verdens beste land å bo i”. Flertall av befolkningen lever i stor velstand og stadig flere blir rike. Vi vil gjerne tro at det å være norsk er ensbetydende med det å være født inn i et velferdssamfunn. Vi har glemt at velferdsstaten ble kjempet fram gjennom politisk kamp i en periode da Norge var et fattig land og flertallet var fattige. Vi er født i en tid da oljeformuen ble en forutsetning for vår velferd. Vi har glemt at det har gjort de fleste av oss velstående. Vi har også glemt at det fortsatt er noen fattig i vårt land. Vi krever stadig mer av samfunnskaka, som dermed gir mindre å fordele til de fattige. Vi krever mindre skatter og avgifter, og glemmer at det undergraver de velferdsordningene vi trenger når vi blir syke, gamle eller arbeidsledige. Vi er mer opptatte av å sammenligne oss med dem som er rike, enn de som er fattige. Velstanden har gjort oss dorske og likegyldige. Vi tror at velferdsstaten er kjempet fram en gang for alle. Vi glemmer at fundamentet for velferdsstaten, er et forpliktende samfunnsengasjement fra oss alle og et solidarisk grunnsyn. Kunnskapløshet, historieløshet, likegyldighet og egoisme er i ferd med å ta knekken på vårt solidariske velferdssamfunn.

Den nordiske velferdsmodellen er den mest vellykkede som noen gang er skapt. Sterke innslag av nyliberalisme og markedsøkonomi i flere politiske partier setter våre velferdsordninger under et sterkt press. Markedsøkonomiske prinsipper innføres på stadig nye områder innen offentlig sektor.  Troen på at markedsøkonomi og konkurranseutsetting løser alle problemer er dominerer i store deler av det politiske miljøet. Fattig-Norges erfaringer er at markedskreftene verken er solidariske eller inkluderende, men derimot fører til et råere og kaldere samfunn. Flertallet av de norske politikerne har de siste årene gjennom sine vedtak klart å gjøre de fattige flere og fattigere. Samtidig har de selv og resten av den velstående og utilfredse majoritet fått økt velstand. Vi er vitne til at store deler av vårt politisk miljø er kommet i et etisk, moralsk og solidarisk forfall.

Norge er ikke i en økonomisk krise, men i en solidaritets- og fordelingskrise. Det er økonomisk mulig og samfunnsøkonomisk lønnsomt å fjerne fattigdommen i Norge. Problemet er at det så langt har manglet politisk vilje og evne til å gjøre det. Oppfordringen til hele det politiske miljøet blir derfor å legge all populisme og takktikkeri til side, og gå sammen om et ”fattigdomsforlik”, og ønske solidariteten velkommen tilbake.